Det syder av liv der nede, og skaparen ser at det må vere ganske bra.
No gjeld det berre å gripe tak i noko, og så hale det inn utan at det flokar seg.
Kvar livstråd trekt ut av mylderet vert eit nøste med ein eigen farge.
Skaparen ser på alle pappeskene fulle av nøster.
Dei står lageleg til ved sidan av vevstolen.
Det er nok garn i eskene til fleire tepper.
Dei ulike mønsterskissene heng på veggen.
No gjenstår det berre å bestemme seg for kva mønster som skal vevast først.
I huset nord for selve veiskillet, i Veiskille. På toppen av bakken, altså, sitter Genuine Olsen og vever matter. Hun har nå slikt å gjøre, mens hun venter på at mannen skal komme hjem. Mannen, parykkmaker Vivaldi Olsen, en kjent vandrer på kremmerstier over hele Det Staselege Riket.
ReplyDeleteMen Genuine har aldri vært en omflakkende sjel. Hun sitter ved vevstolen ved vinduet, holder øye med veien, merker seg hvem som kommer og går, og hvem som bare fyker gjennom dette lille stedet, og håper å se sin elskede parykkemaker komme hjem med en gave.
Sist gang ga han henne en hatt, en av disse nyemotens tåkehattene de lager i Nye Elvesalen. Og den tar hun på hver mandag, når hun går ned bakken for å handle grønnsaker til ukens supper. Hun føler seg så fin i den hatten. Ingen andre i Veiskille har maken til den. Hun føler seg fin, og er glad for hver gang noen sier noe om den, for da kan hun fortelle om hvordan mannen kom hjem med den, og hvem han er, og så flink han er, og hvor høyt parykkmakeren elsker sin enkle matteveverske (for det sier han hver gang han kommer hjem).
Nemlig!