Blanke ark.

Enorme mengder informasjon straumer gjennom fantasien min, og eg kan berre gløyme å freiste gjengi det med ord! 

Tankeflommen er alt for rask til å skrive, og for detaljrik til å gjengi muntleg, 

men der finnes andre verktøy.

Svarte linjer 

trekte av meg

deler og deler. 

Det kvite deles

- vert forma 

med trygge, mekaniske snitt.

Valg etter valg

åpner og lukker

raskare enn fattbart.

Til slutt:

Ein landmasse tek form 

veks ut av det kvite 

no er det ingen vei tilbake.

Eg starta det heile ved å rissa inn dei første grove strekane, men etter som skaparverket veks, føler eg meg meir og meir som eit medium - ein formidlar - av det som har vorte starta.

I klisteret.

Var eg smartare, så hadde eg nøyd meg med å freiste lage korte, spennende og finurlege historier.

Eg kunne laga dei i ei kurant form, som gjorde dei enkle å selge, eller dele med andre.

I staden gjer eg det vanskeleg for meg sjølv, tenker så alt for stort, 

og eg har berre meg sjølv å skulde.

Problemet med å tenke stort er at "alt heng saman med alt".

Kvart valg eg gjer i skaparprosessen, gjev meg nokre nye mogeligheiter og retninger, 

samtidig som dei utelukkar minst like mange.

Kvar detalj som spesifiserast, åpnar for at eit hav av andre detaljar - av samme type, 

på samme nivå - som då også kan, eller må, spesifiserast. 

Når eg bestemmer noko viktig, oppdagar eg alltid at det er noko meir som må avklarast, 

og dette tek aldri slutt… 

– ein kan dele i det uendelege.  

Så i staden for å fortelle dei små komersielle historiene eg ser så klart for meg, lar eg meg frivillig vikle inn i eit spindelvev av uvesentlege detaljar.

I denne bloggen vil eg la dei som måtte ønske det følge med på denne tragiske innviklinga.